Campanias hovedstad i Sør-Italia har gjennom alle år vært forbundet med både romantikk og myteomspunnet tragedie og kriminalitet. Er byen verdt et besøk, eller bør man kort og godt holde seg langt unna den?
Romantikken og tragedien har vært dokumentert av alt fra historikere, reiseskribenter, forfattere og filmprodusenter. Hva er egentlig det virkelige Napoli? Er det en eneste stor romantisk opplevelse med trange smug, Pizza Margherita, vesuviansk vin og vakre solnedganger - eller er det rett og slett Europas støste mafiahøl?
Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er Sør-Italias største by og hovedstad i provinsen Napoli og regionen Campania. 1 million innbyggere er bosatt her – i ly av den enorme vulkanen Vesuv (Vesuvio)
Byen ble trolig grunnlagt av greske kolonister fra Pithekusai (Ischia) rundt 8. århundre f.Kr., og var del av Magna Graecia. De lærde strides imidlertid, og det er faktisk også mulig at kolonistene kom fra Cuma, som lå noen kilometer fra den antikke byen Partenope. Til tross for at Napoli ble erobret av romerne på 300-tallet f.Kr., beholdt den lenge sin greske kultur. Napoli ble i år 1039 en del av det normanniske Kongedømmet Sicilia – da byen ble erobret av Roger II av Sicilia. Dette kongedømmet ble i 1284 delt i to deler, som begge gjorde krav på benevnelsen kongedømmet Sicilia, men Napoli gikk under betegnelsen Kongedømmet Napoli. Disse to delene forble adskilt frem til 1816, da de ble samlet under navnet Kongeriket De to sicilier. I 1860 gikk Kongeriket De to sicilier under, og byen ble en del av kongedømmet Italia.
En komplisert og til dels brutal historie har trolig vært med på å prege byens uttrykk, infrastruktur og generelle kultur slik den fremstår den dag i dag. Byen er viden kjent på både godt og vondt – og turistattraksjonene og ynden lever side om side med åpenbare farer og sosiale problemer.
På sitt vakreste er Napoli intet mindre enn en perle. Beliggenhetsmessig er byen iøynefallende vakker. Innerst i Napoli-bukten ligger den, omfavnet av vulkanen Vesuv i sør, og de to herlige øyene Capri og Ischia i vest. Ispedd Campanias olivenåkrer, vinmarker, hav og sol, kan byen gi en estetisk opplevelse som vil overgå illusjonene.
I denne naturskjønne kontekst , florerer kunst- og kulturattraksjonene. Her finner man blant annet:
San Carlo, det eldste operahuset i verden som fremdeles er i drift, Det ble åpnet 4. november 1737.
Museo Archeologico Nazionale, Napolis nasjonale arkeologiske museum som ble ble grunnlagt allerede på slutten av 1700-tallet. En av verdens største og beste utstillinger fra gresk og romersk historie og fra renessansen kan oppleves her.
Castel Nuovo, som er Napolis mest karakteristiske bygning. Denne ble bygd av kong Charles I av Napoli i 1282. da kongerikets hovedstad ble flyttet hit fra Palermo. Borgen ligger svært synlig nede ved havnen.
Napolis katedral (Duomo de Napoli), som ble bygd rundt år 1300, og er tilegnet byens skytshelgen St. Gennaro. Dette er Napolis viktigste kirkebygg. To ganger i året (første søndag i mai og 19. september) rettes Hele byens oppmerksomhet rettes to ganger i året (første søndag i mai og 19.september) mot St. Gennaros kapell, der rester av helgenens blod blir frembrakt. Det skal vanligvis bli flytende igjen. Ifølge legenden vil en katastrofe ramme Napoli hvis dette miraklet skulle unngå å skje. Katedralen ligger på Via de Duomo i den gamle bydelen Spaccanapoli.
Mellom alle kulturattraksjoner og naturskjønne inntrykk smyger det seg dufter gjennom luften. Dufter av nybrent espresso, vanilje, konditorvarer, pizza og oliven.
Lokale ingredienser som er lette å få tak i, blir brukt i Napolitanske mattradisjoner. Av typiske matretter og produkter fra Napoli finner vi: pizza, mozzarella, spaghetti, sfogliatelle, casatiello, tortano, struffoli, pastiera, babà og mange flere. Av napolitansk vin og brennevin, er Lacryma Christi, rød og hvit Vesuvio-vin og limoncello de mest anerkjente.
Napoli blir tradisjonelt regnet som hjemstedet til pizzaen. De to klassiske napolitanske pizzaene er «Pizza Marinara» med tomat, hvitløk, oregano, fersk olivenolje og vanligvis basilikum og «Pizza Margherita» med tomat, basilikum og mozarella. Margherita er oppkalt etter Dronning Margherita som fikk servert retten da hun besøkte byen i 1889. La vera pizza («ekte pizza») blir bakt i ein vedfyrt steinovn. Det finns eit sertifiseringsorgan som reiser rundt til pizzasteder i verden for å godkjenne at de lager ekte napolitansk pizza. Pizzelle fritte eller montanare er en variant av pizza der man lager små, steikte biter av pizzadeig med tomatsaus og parmesanost oppå. Pasticcio di Carnevale er pasta som er bakt i ovn med tomatsaus, ricotta og mozzarellaost, små kjøtboller, og noen ganger med pølse og kokt egg. Napoli har også unike og delikate kaker, og den mest kjente av de er Babà, Choux (skrives sciù i Napoli) og Pastiera. Andre typiske bakverk er Sfogliatella (riccia eller frolla). Napoli er òg kjent for iskremen sin, samt sine Cannoli – smakfulle pannekaker av butterdeig fylt med for eksempel søt ricottaost eller sjokoladekrem..
Mellom de behagelige solstrålene og de herlige duftene, blander det seg imidlertid inn en stadig mer intens eim av kloakk og avfall. Napolis enorme sosiale problemer – som har utfoldet seg gjennom århundrer, og tilsynelatende er irreversible – har satt merker utover seg selv. Som turist er det enkelt og greit umulig å blunde for dem. Politisk kaos og førsømmelse har gitt grobunn for Europas soleklart største og mest barbariske kriminelle organisasjon, Camorra. For hver sicilianske mafia-assosierte, er det nærmere fem napolitanske. Det sier litt om omfanget. Camorraens årlige omsetning er astronomisk, og skriver seg fra alt fra avfallshåndtering, tekstil-industri, «skattlegging», våpensmugling og ikke minst narkotika. Napoli er etter hvert etablert aom Europas største sentrum for kokain- og heroinhandel, og tusenvis av barn har blitt rekruttert inn i dette barbariet allerede i 12-14-årsalderen. De krininelle nettverkene har infisert mer eller mindre samtlige av byens fibre, og dette har gjort Napoli til alt annet enn en trygg by. Illegale innvandrere fra Afrika og Øst-Europa sper på med enda flere problemer og brutale konfrontasjoner. Vinningskriminaliteten er iøynefallende stor, og som reisende skal man være meget bevisst på hvor i byen man ferdes, og ikke minst når man gjør det. Visse områder gir mer inntrykk av å være colombianske favelaer, enn nabolag i EU-landet Italias tredje største by. På grunn av manglende offentlig kontroll og styring, flyter dumpet avfall rundt deg, og den medfølgende stanken er i flere og flere deler av Campania iferd med å kvele duftene av vanilje og oliven. Napolis mafia og byens generelt manglende offentlige styring, er bokstavelig talt en eneste stor forgiftende prosess – der innbyggerne til syvende og sist spiser sin egen gift. Dette er nådeløst dokumentert i Roberto Savianos prisbelønte bok (og senere film), Gomorra (2004).
Bør man så reise hit? Ja, definitivt. Napoli er et viktig sted å besøke. Napoli er en lærerik affære, som gir den vestlige verden vi selv lever i, flere ansikter. Få, om noen andre, steder i Europa er kontrastene større. Man bør ikke reise hit for å oppleve skjønnheten. Man bør heller ikke reise hit for å studere kaoset og kriminaliteten. Nei... om man reiser hit, skal man gjøre det for å oppleve helheten. Den komplekse sammensetningen. Det er hva som gjør Napoli til et unikt sted. Det er hva som gjør Napoli verdt å besøke.
Om Forfatteren
For flere gode reiseartikler, besøk www.pensjonistnorge.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar